Sider

fredag, februar 18, 2011

Skal ein vera smart, idiot eller engasjert i Sosiale Medier?

I eit innlegg i BT vert det hevda at "UiB-lærere gjør narr av studenter". Saka dreier seg om at ein lektor ved UiB har uttrykt sin frustrasjon over å måtte sensurere svar på eksamensoppgåver levert inn av studentar som ho meiner ikkje han ha studert faget ein gong. Dette gjorde ho i statusen sin på facebook, noko som har falt representantar for studentane tungt. Eg er sjølv høgskolelektor ved HiB, vi har diskutert denne saka internt på instituttet, og det er fins mange og delte meiningar om dette.

«Lider seg gjennom verdens dårligste eksamensbesvarelse»

Diskusjonen i media dreier seg om det er rett eller profesjonelt av lektoren å poste dette i eit sosiale medie. Kan ein rekne statusoppdateringar som offentleg informasjon? PFU meiner tydelegvis ja, så dermed kunne dette like gjerne vore skreve på twitter, som eit avisinnlegg, eller ropt ut over torget. Så om det er offentleg eller ikkje er ein debatt som ikkje interesserer meg.

Men det som interesserer meg i dette tilfellet er om det er riktig av ein fagperson å kome med ei slik uttaling? Dersom vedkomande sin faglege vurdering av svara på eksamen var at det var mange som har tatt eksamen som på ingen måte var førebudd til dette, meiner eg at det nesten er ei plikt å ta temaet opp til debatt, og dermed også å formidle denne vurderinga ut i det offentlege rom. Og ein god måte å få dette ut i det offentlege rom vil vera nettopp ved å bruke sosiale medier, ein kan rekne det som eit samfunnsgode å ha ein slik arena for debatt. Dette er jo heller ikkje slik eg ser det eit angrep på ein navngitt person, men ein frustrasjon over eit fenomen.

Så har vi saka om Høgre-representanten som hetsa MGP-vinnar. Meldinga er lett å tolke som rasistisk, noko dei fleste tar avstand frå, også avsendaren av twittermeldinga i følge oppslaget. I dette tilfellet kan det hende at    den aktuelle politikaren ikkje har forstått korleis ein skal bruke mediet, eller konsekvensane av meldinga? Sjølv om denne meldinga ikkje har samfunnsmessig verdi som forrige eksempel, meiner eg ein kan utrykke meiningane sine her, og lære av reaksjonane. Denne saka burde vel knapt vore forsidestoff i avisene? (Sjølv ser eg svært store fellestrekk mellom årets vinnar og vinnaren for to år sida: ekstremt sjarmerande ungdomar, og låtar som er basert på musikalske tradisjonar frå verdsdelen som deltakaren sin familie stammar frå).

Idiotar - er dei så dumme?

Anders Brenna har posta om Sosiale Idioter på sin blogg denne veka. Der forsvarar han sterkt alle sin rett til å dele sine meinigar, rett frå levra, via fullt offentlege sosiale nettverk som twitter. Dette meiner han og skal gjelde bedrifter som er i dei sosiale media, han vil ikkje bli venner med ei bedrift, men med eit interessant menneske som har meiningar. Han meiner at ein fare ved å bruke ekspertar på sosiale medier som rådgjevarar, er at utspela gjennom sosiale medier lett vert for platte, snille og uinteressante.

Kven er så ekspertane i sosiale medier? Ekspertane er personar som har sett seg ned og brukt tid på dette relativt nye fagfeltet. Det er personar som er viktige for bedriftene fordi dei kan gje råd, forklare mål og verkemiddel innan sosiale medier, sett i samanheng med andre meir kjente fagområder. Ettersom eg har motteke pengar både for å gje råd om sosiale medier til bedrifter og for å undervise kurs i sosiale medier på BI, er dette noko eg iallefall har innsikt i. Kurset har eg saman med blant anna Cecilie Staude og Jørgen Helland, førstnevnte har uttalt seg i samband med Aftenposten-versjonen av BT-artikkelen øverst, og sistnevnte har tatt opp Anders Brenna sine kommentarar i dette blogginnlegget. Poenga deira om at det er viktig å tenke lojalitet ovanfor arbeidsgivar, og at eit menneske ikkje er det samme som ein merkevare er gode poeng som eg er einig i. For funksjonar som kundeservice er det klart ein fordel at kommunikasjonen i sosiale medier er standardisert, planlagt og straumlineforma. Men for å uttale seg som fagperson/tilsett eller berre ein person tilknytta ei bedrift bør det vera vide grenser for kva som er lov - sjølv om det ikkje alltid er lurt å halde seg i ytterkant av grensene heile tida.

Eg tenkjer stadig på saka med Stormberg og SF Norge. Svært få ekspertar ville nok rådd Steinar Olsen til å bruke twitter på den måten han gjorde i dette tilfellet, likevel trur eg ikkje han angrar på det, han får og støtte av sine kundar i kommentarane på bloggen, og alle som er interesserte i sosiale medier lærte av episoden, den kom faktisk samfunnet til gode. 

Dersom statusoppdateringa til lektoren på UiB fører til endring i studievanar, fagplan, forelesingar eller noko anna som gjer studentane betre resultat ved neste eksamen, meiner eg at dette er mykje viktigare enn om nokon føler seg snurt over innholdet, fordi dette og vil komme samfunnet til gode. For, nokon vil mest sannsynlegvis alltid føle seg snurt uansett. Til og med MPG-kommentaren har ført til debatt og lærdom, sjølv om den og har skada den aktuelle politikaren. 

Ikkje kvel engasjementet!

Eit poeng eg meiner og er viktig for bedrifter som prøver seg i sosiale medier er at dei ikkje skal kvele engasjement hjå sine tilsette under eit teppe av politisk korrekthet og redsel for å seie noko som nokon kan reagere på. Fordi det er bedriftene med dei engasjerte tilsette som igjen klarar å skape engasjement hjå sine kundar, og andre interessenter.

5 kommentarer:

Hanne sa...

Altså, dette med sosiale medier er da ikke så vanskelig som mange vil ha det til - det handler egentlig om akkurat de samme grensene og refleksjonene som foregår i ymse sosiale settinger i RL.

Folk må bare lære seg å lese de forskjellige arenaene på nett, akkurat som de fleste synes det er nyttig å se at det er nyanseforskjeller for oppførsel på kommunestyremøte, skravling i butikken, førtiårslag og studentnachspiel (selv om de to sistnevnte av og til lett kan forveksles).

Og sånn sett synes jeg ikke UiB-saken og varaordfører-saken bør få verken samme dimensjon eller samme konklusjon.

At en sensor ytrer seg om at enkelte av besvarelsene h*n retter befinner seg på langt under forsvarlig faglig nivå, er verken oppsiktsvekkende eller uetisk. Dette kan sensorer og lærere gjøre både i TV-intervjuer, paneldebatter, på nachspiel og på Facebook. I hvert fall så lenge det gjøres uten å identifisere enkeltstudenter, og man ellers har faglig tyngde og autoritet i behold (litt kleint blir det imidlertid hvis alt man gjør i sosiale medier er å syte over undermåls studenter, for å sette det litt på spissen).

Dersom det er påfallende mange dårlige besvarelser, kan dette selvsagt være en sak mediene burde kikke på (jfr kvalitet på utdanning, studenters manglende motivasjon eller whatnot, men ikke hvorvidt sensoren har vært ufin).

Når en folkevalgt politiker ytrer seg med rasistiske undertoner, er dette i høyeste grad interessant for meg som velger å få vite noe om, enten hun gjør det i en TV-debatt eller på Facebook.

Særlig hvis det hun ytrer er noe ganske annet enn den offisielle linja partiet hennes insisterer på. Sånn jeg ser det, er publisering av denslags ytringer fullstendig i tråd med Vær varsom-plakatens intensjon om å oppfylle allmenne informasjonsbehov.

Hovedforskjellen er altså at i UiB-sensortilfellet, ytrer ikke sensoren noe i sosiale medier som verken svekker eller motsier dennes faglige eller offentlige rolle.

Sånn er det ikke med varaordføreren. Javel, så var det sleivete og i en semi-offentlig setting. Det er uansett interessant for meg som velger å vite at dama jeg kanskje skal stemme på (hadde jeg bodd på en sånn gudsforlatt plass) ikke bare har litt lumre holdninger, men attpåtil en heftig sviktende dømmekraft i publiseringsøyeblikket.

Her kunne jeg også valgt flåse med at folk som ytrer seg som hun gjorde om ønsket norskhet bør beherske det norske skriftspråket litt bedre, men det ville vært ufint av meg. Så det gjør jeg ikke. Vi befinner oss tross alt i sosiale medier. ;p

Tarjei Alvær Heggernes sa...

Hei Hanne, takk for lang kommentar! Dei to sakene er ulike, men har likevel fellestrekk, og det er Anders Brenna som er bindeleddet. Det er mange interessante problemstillingar her, både om Facebook er skal kunne siterast, om du alltid representerer din arbeidsgivar i sosiale medier (noko som Jill Retteberge har skreve eit glimrande innlegg om her: http://jilltxt.net/?p=2521), og om litt av det unike ved sosiale medier vil forsvinne dersom alle tenkjer seg for mykje om før dei postar. Så begge snakka frå levra, den eine fekk ufortjent pepper og den andre meir velfortjent pepper.

cecilie staude sa...

Interessant og relevant bloggpost Tarjei. Hva forteller egentlig den slags bruk av Twitter og Facebook som vi har sett eksempler på de siste ukene? En ting er sikkert: Oppmerksomheten rundt et nytt medielandskap er i ferd med å endre seg; fra et nærmest ensidig fokus på årsaker til sosiale mediers popularitet, til at det stadig oftere settes søkelys på andre og mer negative implikasjoner. Hendelsene mener avspeiler at sosiale nettverk er blitt viktige kanaler for synliggjøring av engasjement og viktige møteplasser for sterke ytringer og formidling av inntrykk. Parallelt bekreftes det at normer for nettkommunikasjon er svakt utviklet og at mange unnlater å ta inn over seg at de skriver om levende, sårbare mennesker. Noen ganger tror jeg ytringer i sosiale medier faktisk kan ha større krenkende kraft enn i andre media – nettopp fordi avsenderen er så tydelig definert. Her må man trå varsomt..

Tarjei Alvær Heggernes sa...

Takk Cecilie, eg er av prinsipp motstandar av å spreie negativitet og å krenke enkeltpersonar. Folkeskikk må gjelde overalt. Interessant at fokus har gått fra popularitet til negative effekter, kanskje det neste blir å sette sosiale medier i større samfunnsmessige rammer, slik eg har hentyda litt til her?

cecilie staude sa...

Er enig med deg - jeg tror etterhvert vi må se på bruk av sosiale medier i en større sammenheng. Spensielt når stadig flere saker med utspring i sosial medier garantert kommer til å havne i rettsapparatet etterhvert...